«Folk vinker når de ser meg – da vet jeg at jeg har valgt riktig jobb»

Maria Gryka (44) spretter nærmest inn døra på kantina i bussdepotet på Dalane i Kristiansand. Der er det latter og skravling, også med sjefen. Her er det ingen tvil om at trivselen er i førersetet.

– Jaja! Kom inn! roper Maria, før hun rekker å fullføre setningen hun allerede er i gang med.

Maria er av typen som liker fart, variasjon og mennesker rundt seg. Det  har hun funnet i jobben som bussjåfør.

Liker seg bak rattet

Da Maria kom til Norge, stilte hun seg selv et enkelt spørsmål. Hva kan jeg egentlig gjøre her? – Jeg visste at jeg liker å kjøre. Jeg har gjort det hele livet. Da var ikke buss noe å være redd for heller.

Hun tok førerkort som 17-åring. I dag, 44 år gammel, har hun kjørt buss i ni år.

– Mange tror det er skummelt. For meg er det motsatt. Det er oversiktlig. Og det blir fort veldig naturlig.

Fra fersk sjåfør til trygg fadder

Da Maria startet som sjåfør, fikk hun tildelt en fadder.
– Jeg kunne spørre om alt. Absolutt alt. Det gjorde meg trygg veldig fort.

I dag er rollene byttet om. Nå er Maria fadder selv.
– Da følger jeg nye sjåfører tett den første uka. Vi går gjennom rutiner, billettmaskin, systemer. Ikke minst er det viktig å senke skuldrene og finne roen på jobb.

Hun smiler litt før hun legger til: – Jeg pleier å si det samme som jeg fikk høre. Ikke stress med teknikken. Kjør rolig. Passasjerene skal ha det bra. Sikkerhet kommer alltid først.

Bevisst kvinnesatsing

Tryggheten i starten er noe Boreal nå ønsker å bygge videre på. I Kristiansand jobbes det med å etablere et eget nettverk for kvinnelige bussjåfører, slik at det oppleves enda tryggere å starte i yrket.

– Tanken er blant annet at kvinner som ønsker det, kan få en kvinnelig fadder i oppstartsfasen. I tillegg vurderes egne samlinger der man kan dele erfaringer, stille spørsmål og bygge fellesskap.

– Det handler ikke om forskjellsbehandling, men om trygghet. Noen ganger er det bare fint å ha noen som forstår akkurat din situasjon.

Første tur alene

Hvordan var den første dagen alene bak rattet for Maria?

– Om jeg skal ære ærlig, så var jeg roligere da jeg endelig var helt alene. Med fadder ved siden av følte jeg at jeg måtte huske alt på én gang. Da jeg kjørte selv, falt ting mer på plass.

Oppmerksomhet fra passasjerene

Maria opplever at hun ofte får varme reaksjoner fra passasjerene.

– Mange blir overrasket. «Ååå, så hyggelig!» sier de. Spesielt kvinner blir glade når de ser Maria bak rattet.

En jobb som kan passe med livet

Maria har to barn, men turnuslivet skremmer ikke henne.
‍
– Dette er en av de mest fleksible jobbene jeg kan tenke meg. Du kan jobbe morgen, kveld, helg, bytte vakter, jobbe inn dager. Vi hjelper hverandre.

Hun trekker på skuldrene. – Livet skjer jo. Her går det faktisk an å få det til å fungere.

Kantine med kaffe, latter og et rom uten mobil

Stemningen på depotet beskriver hun med to ord: – Veldig god.
‍
I kantina er det alltid noen. – Noen har delt skift og lang pause. Det prates, spises og drikkes kaffe. Og trenger du helt ro, har vi et stillerom med lenestoler. Der er det ikke lov med telefon. Litt luksus, egentlig.

Hun viser frem en tavle på veggen. Ark med ros fra passasjerer.

– Se her! Jeg har fått to tilbakemeldinger hengende her! sier hun og stråler.

Et lag med folk fra hele verden

Mangfoldet på depotet er stort. – Vi er fra alle verdensdeler. Det er aldri et tema. Det bare funker.

Og når det kommer en ny kvinnelig sjåfør? – Da blir det alltid litt ekstra oppmerksomhet. Mange kommer bort og spør. Det er gøy.

Derfor anbefaler hun jobben

Hvis Maria skulle overbevist en venninne, om å velge yrket, ville hun holdt det enkelt: – Hvis du liker å kjøre, liker folk, og ikke vil sitte stille foran en skjerm hele dagen, så må du vurdere en jobb som bussjåfør.

Hun tenker seg om et øyeblikk før hun avslutter:
– Jeg ser for meg å bli her lenge. Jeg trives rett og slett utrolig godt.